Oppsamlingsheat

9 jul

Det er mye for lite av ingenting
på alt for manges program.

Med andre ord:
Vi har opplevd alt for mye på alt for kort tid, til at jeg har klart å få med alt på tidligere blogger.
…og ikke er det mulig heller.
Men et lite oppsamlingsheat kan være på sin plass.
Her er derfor to opplevelser, en fra Cochabamba og en fra Sucre:

Skogbrann
Andre kvelden på ferieplassen, som ligger i utkanten av Cocha og litt opp mot lia, begynte det å brenne i lia et stykke nærmere byen. For de som er lokalkjent, starta brannen to meter fra gjerdet til byens ølfabrikk, Tacina. Brannen spredte seg raskt oppover lia, og bortover mot oss, pga veldig sterk vind.
Lia er dekket av knusktørre busker, pga tørketiden, og flammene stod mange meter til værs, mens den åt seg som en gul strek bortover lia fra nederst til øverst.
Den var mest sannsynlig påsatt,

Vi såg det først da vi kjørte hjem igjen fra sentrum i sekstida, etter å ha handlet på Canchaen.
På veien såg vi et par brannbiler på vei. Vet ikke om jeg kan kalle det brannbiler i vår forstand. Det var to picuper fulle med brannmenn i noen brune dresser som ikke såg ut som de kunne verne noen mot noe som helst.
Men jeg er imponert over dem. I nesten 2500-3000 meters høyde, der vi hadde kollapset av oksygensvikt bare vi hadde tenkt på å løpe, der jobbet de i den bratte lia.
Med koster. Uten vann. Uten noe. Bare koster å slå på brannen med.
Jeg vil ikke engang tenke på strålevarmen når de må så nært et slikt inferno.
Jeg er imponert.

Brannen var slukket ved midnatt.
En lang bit av lia var svart.
Ingen liv gikk tapt, og jeg tror at alle husene i faresonen ble berget.
De stoppet den lenge før den utgjorde noen fare for oss.
Jeg stod likevel opp om natta for å sjekke… Man er da brannmann.

Det var vanskelig å få et godt bilde av det, men her er et forsøk gjennom tett skog.
Man ser bare litt av brannen:
thumb_DSC_0109_1024

 

Russefeiring:
Sent mot senkveld en kveld i Sucre, hørte vi plutselig skarpe trommer.
Rett utenfor hotellet.
Det viste seg å være ungdommer som danset, sang og spilte trommer og fløyter.
Bolivias svar på russefeiring. De feiret at de var ferdig med en eller annen skole.
Kanskje ikke verdens største musikalske opplevelse, men spesielt å se på.

Vi hadde hotellrom med balkong, og fikk med oss en glad gjeng som gikk forbi,
med ett skritt fram og diverse skritt til siden. Det tok sin tid.
…og sinte bilister bak som tutet og ikke var like glade for at veien ble sperret:
thumb_DSC_0321_1024

I skrivende stund sitter jeg på hotellet vårt i La Paz, på 4000 meters høyde.
Og hvis du har tålmodighet nok, og det har du nok, siden det er midt på svarte natta hjemme hos deg, så skal jeg straks skrive et nytt innlegg om gårsdagens dagstur til verdens største og viktigste by i middelalderen. Byen med verdens mest grusomme historie. Byen der 8 millioner mennesker døde som slaver bare på noen få hundre år. Byen der slavehandelen fra Afrika startet. Byen med de ufattelige rikdommer og med et folk så ufattelig fattig. Byen der ingen kolonimakt har vært mer grusom, enn her.
Byen vi ikke lærer om å skolen.
Potosi.

Legg igjen en kommentar